Den vinteren jeg jobbet som snåsamann

Jeg var riktignok ung, men trengte i og for seg ikke pengene. Det var tørsten etter anerkjennelse som gjorde at jeg lot meg overtale til å søke jobben som Snåsamann. Selv om jeg visste at skoene hans var for store for mine føtter, og stokken hans for tykk for mine hender, var jeg samtidig trygg på at jeg var brukbar på ordspill. Derfor søkte jeg jobben.

Det var en vanskelig tid i landet med mye lengsel. Folk tørstet etter å oppleve noe som pekte utover dem selv, og mange lette etter tegn - som oftest forgjeves. De tre mennene som en dag så et lys gå opp i øst, og fulgte etter dette, døde en grusom død et sted mellom Haukeligrend og Hovden. Det de trodde var en betlemsstjerne, viste seg å være lyset fra brøytebilen som ledet kollonnekjøringen over fjellet. Da udisiplinerte kameler plutselig en dag moret seg i barnetrekket på Hovden, begynte folk å skjønne tegningen. Tragedien hadde skjedd.

Midt i denne nøden, kjente jeg en sterk tilskyndelse, ja, nærmest et kall da jeg sto og kopierte de uattesterte vitenemålene fra Ansgar teologiske høgskole. Jeg var trygg på at om jeg ikke akkurat hadde varme hender, så hadde jeg i alle fall et brennende hjerte for snåsamannssakens fremme. Det var tid for å åpne alle skap og gå ut av dem. Det var tid for slå opp sitt telt i Snåsa.

Idialismen til tross, gikk det relativt trått i begynnelsen:

Sjøhendelsen

En dag da snåsamannen var ute i båten sin og fisket, samlet det seg en folkemengde ved stranden:

En mann i mengden tok til orde og sa:

"Snåsamann! Hvordan kan jeg få evig liv?"

"Hold kjeft" svarte snåsamannen. "Idiot! du skremmer bort fisken!"

Etter hvert gikk det bedre:

Fred i sjelen og veien til Snåsa
En kvinne trengte seg frem i folkemengden og ropte med høy røst: "Snåsamann, hvordan kan jeg få fred i min sjel?"
Snåsamannen ble varm i blikket og svarte: "Bare gi meg sjelen din du, så skal jeg gi den fred."
- "Men jeg vet ikke en gang hva sjelen min er, og langt mindre hvor den er. Hvordan kan jeg da gi den fra meg?"

Snåsamannen sa: - "Hvorfor vil du ha fred i sjelen når du ikke en gang vet hva sjelen er? Ikke plag sjelen din, kjære, gi den fred nå."
Kvinnen ble harm og sa: "Jeg kjørte ikke disse 50 milene til Snåsa for å lytte til ordspill!"
Snåsamannen svarte: "Den som finner veien til Snåsa, men ikke finner sin sjel, er mer hjemme i NAFs veibok enn i sitt eget liv. Lykkelig er imidlertid den kvinne som finner veien til sin sjel, for hun trenger ikke lenger å lete etter veien til Snåsa."

Andre ganger kunne jeg formelig føle at himmelen møtte jorden i Snåsa, slik som den dagen jeg møtte mannen med fyrstikkene.

Mannen med fyrstikkene

I den tredje nattevakt kom en av sambygdingene til Snåsamannen og sa: "Snåsakall, se, jeg var pyroman i 20 år, men nå har jeg vært avvendt i tre fulle uker."
Snåsamannen tok til orde og sa: "Se her, ta disse!" Og så rakte han ham en fyrstikkeske. "Nå er det du som herre over ilden - ikke lenger ilden som er herre over deg."
Sambygdingen ble fra seg av undring, men tok snart av sted - ned igjen til bygda.

Neste dag kom mannen igjen til Snåsakallen og sa: "Snåsakall, i natt satte jeg fyr på fem gårdsbruk i Snåsa, men ikke som en slave av ilden; snarere som ildens herre!"
Snåsamannen sa: "Godt gjort, venn. Men bry deg ikke så mye om den ild som flammer opp for så å dø ut. Sørg heller for at din indre ild alltid er tent, slik at menneskene kan kjenne den varmen som strømmer ut fra deg - for i varmen er kjærligheten og medfølelsen, ja, selve livet."
Mannen ble sint og sa: "Dette sier du bare fordi du selv har gårdsbruk!"
"Nei," sa snåsamannen, blikket hans glødet nå. "Jeg er bare vikar; jeg bort i telt og lager all min mat på engangsgrill og jeg gjerne ha fyrstikkene tilbake! Derfor fortalte jeg denne lignelsen."

I samme øyeblikk steg en ildrød sol opp over fjellene i Snåsa, og tente en gnist i mannens hjerte. Da han så utover Snåsa var alt forandret, selv om alt var som før. Den dagen skjønte han at livet slett ikke handler om hvordan bygda di er, men hvordan du forholder deg til den.

Og den dagen skjønte jeg at om jeg enn er brukbar på ordspill, så finnes det bare en snåsamann. Jeg la derfor stokken min ned, og begynte hjemturen. Vinteren var over, men min reise hadde bare så vidt begynte. Selv om det lå hundrevis av mil foran meg, visste jeg at jeg hele tiden var fremme. Og selv om jeg nå brøt opp, kjente jeg at jeg allerede var hjemme.

Hva hadde jeg lært? Jeg hadde lært at anerkjennelse kun er ferskvare, og at det ikke alltid er nødvendig å attestere kopiene av vitnemålene sine. Jeg hadde erfart hvor utrolig irriterende det er å bli ropt til når man fisker. Jeg hadde funnet veien ikke bare til Snåsa - men også til min sjel. Og jeg hadde lært å skjelne mellom brøytebiler og betlehemsstjerner.

Jeg som hadde dratt ut for å lege verden med mine varme hender, kjente meg med ett holdt oppe og båret av tilværelsen selv. Jeg trengte ikke lenger å lete, for noe hadde funnet meg.

Jeg kikket opp mot sola igjen og visket forsiktig: "Javæl!" Den gamle, røde blinket mildt til meg og svarte: "se det!"

(Fremført på UiAs julebord desember 2009)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits