Knut Embrets frykt for fele

Alle visste at Knut Embret kjørte som en gris til Hovden. Alle visste, men ingen spurte ham hvorfor. Famlilien merket hvordan han giret om hver gang han nærmet seg Valle. De så hvordan svetteperlene begynte å boble på den røde huden, før de kjente at den sinnsyke farten sprengte bilen frem over begivenhetsløse sletter altfor langt inne i Setesdalen. Hva var det som plaget ham? Hvorfor var han så redd?

Knut Embret hadde sett dem komme i vonde drømmer om natten. Lokalbefolkningen. Bunadsentusiastene. Beruset av harpe og klarstemt fele (og kanskje litt bittegrann alkohol). Fra sin trygge seng hadde han sett hvordan de tok ham med makt og tvang ham til å tilbringe resten av sitt liv i sølvsmedlære, med rømmegrøt og hjemmelaget flattbrød som tvangsfor. I dypet av sin sjel hadde han kjent på den nagende forventningen deres om at han skulle bli folkemusiker (fele & munnharpe). 

Visst kjørte Knut Embret som en gris til Hovden - men han hadde sine grunner. Han visste så altfor godt hva som skjulte seg blant de lange skyggene i Setesdalsheiene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits