Strålende - uten mobil
Jeg er den siste gjenlevende nordmann uten mobiltelefon. Du kan være trygg på meg. Det piper ikke fra skrittet mitt når du holder foredrag for meg. Jeg fikler ikke med iphonen min når vi er ute og spiser sammen. Jeg sjekker ikke tekstmeldinger når du snakker med meg, og jeg lengter ikke etter å lese meldinger jeg ennå ikke har fått, når du betror deg for meg.
Vil du ringe meg, når du meg på fasttelefonen - hvis jeg ikke er opptatt med noe annet, som f eks å bare være. For når jeg leker med barna mine, vil jeg bare leke. Og kjenner jeg forskergleden komme over meg, kan ikke noe pipende apparat med dustete krøllehale i verden få meg ut av stilen. Ser jeg en god film, lar jeg det bare ringe. For jeg er trygg på at du vil ringe igjen - hvis det var noe viktig.
Det er så berusende upraktisk! Jeg er f eks fri til å misforstå hvor jeg har avtalt å møte min kone i byen. Var det Kjesk eller Glipp? Var det 12.15 eller 12.45? Vet ikke! Men er det så farlig? Vi må jo krangle litt. Plassere litt skyld en lørdags formiddag.
En kollega sa en gang at jeg ikke trengte å frykte for mobilstråling mot hodet - fordi enhver endring i hjernen min trolig vil være til det bedre. Men heller ikke dette trenger jeg, fordi naboens trådløse nettverk alltid følger meg hakk i hæl. Forfra og bakfra omgir det meg. Farer jeg opp til himmelen, er det der; og rer jeg mitt leie i dødsrike, er det jammen meg også der. Tar jeg morgenrødens vinger på og slår meg ned der havet ender, kan du ta gift på at jeg skal greie å komme meg online. Og sier jeg: «La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt», så er ikke mørket mørkt for for det trådløse nettverket, se, natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset!
Hva skal vel jeg med mobil? Jeg har det strålende uansett.
