Lengsel

I natt lå jeg og tenkte på hva min religiøse lengsel konkret består i, og det jeg kom frem til, gjorde det faktisk enda vanskeligere å sove.

Hva lengter jeg mest etter? Etter sannhet? Etter Gud? Etter rettferdighet? Nope, mest etter god helse og trygghet, for meg selv og mine nærmeste. Jeg har ingen behov for å skjule dette; kjære web, her har du sannheten om mitt innerste indre.

Rent buddhistfaglig er jo dette svakt, og disippelfaglig står det kun til en E. Men slik er det altså. Jeg har mao litt å jobbe med nå; jeg har ikke sett dette så klart tidligere. Den daffe habitus som preger mange 37-åringers liv, inkarnerer nå også min religiøsitet og mitt innerste. 

Jeg innser at jeg bidrar med empiri til det lutherske menneskesynet, så dette er jo åpenbart godt -- ikke nødvendigvis for noe, men i alle fall -- for noen.   ;-)

19 kommentarer

Morten

11.02.2008 kl.19:36

Min bror (søsken ifølge NT05 og feministteologien) i troen! Er ikke Gud og sannhet det samme? Hva mener du om det?

Årstein

11.02.2008 kl.21:03

Hei Morten, sleivete replikkers opphav og kilde! ;-) Na. Man kan jo tenke seg at Gud ikke fins, og hvis det er slik, da blir jo nettopp dette at Gud ikke fins, sannheten.

Morten

11.02.2008 kl.21:08

Hehe. Prøver ikke å være frekk her altså:) Er du kommet til det punktet hvor du ikke tror at Gud finnes? (Marit leser ikke bloggen din) :)

Årstein

11.02.2008 kl.21:31

Neida, neida, Morten. Jeg vet at du ikke vil være frekk. Du er snill som dagen er lang. Du kunne vært Dalai Lamas lillebror. ;)Nope, jeg tror på en gud, men det skyldes ikke noe jeg har kommet frem til gjennom mitt faglige arbeid; det avgjørende for meg er postmodernistisk nok erfaringsdimensjonen. Jeg har en rekke erfaringer i mitt liv som gjør det nærmest uaktuelt for meg å avvise guds - av mangel på noe bedre ord - eksistens.

Årstein

11.02.2008 kl.21:39

Dette med erfaring av noe utenfor en selv, er et veldig spennende emne, fordi slike erfaringer nesten er allmenmenneskelige. Spør venner, familie, han du sitter ved siden av på bussen, hun du har planer å bryte med, hun du spiser lunsj med, eller ham du gir prikke-døden i friminuttet på barneskolen. Spør dem om de har opplevd "under" (ka? nu?) eller noe som peker utover deres eget liv. En stor majoritet vil ha noe å fortelle. Dette sannsynliggjør ikke nødvendigvis at det finnes noen gud and all that stuff, men det er da "arti' førr ongan" at folk erfarer ting som de ikke nødvendigvis kan forklare og som tilfører deres gråe (statlige?) liv en ny dimensjon.

Morten

11.02.2008 kl.22:00

Hehe. Takk for det:) Er jo som et lam jeg ja, men ikke Agnus Dei: http://klepp.blogg.no/1202763539_agnus_dei__guds_lam.htmlPrikkedøden er et uttrykk jeg bare har hørt fra min mor - det er kanskje et uttrykk for dere 59-modeller;) Min gudstro er også erfaringsbasert. Kjenner meg igjen der ja. Hehe. Det som er ekstraordinert med Gud er at han gir erfaring også til folk som jobber i privat sektor!

Helene

12.02.2008 kl.00:00

Men når dere snakker om erfaring (ikke for å spørre og grave om personlig erfaring, men om betydningen), er det mest ting som skjer til egen fordel eller er det for eksempel å erfare noe spesielt ved å gi tiende og slike ting som kan høres litt kjipere ut? Eller er de tingene de samme? Morten, jeg synes den sangen er *nesten* like bra som "Æ trivs i sektorn" :)

Årstein

12.02.2008 kl.07:13

Mens jeg tenker ut et svar som ikke er altfor hyklerisk, utfordrer jeg Morten (Magnus Dei?) til å svare. :)

Morten

12.02.2008 kl.15:13

(M)Agnus Dei er bra ja. Trivs du med Agnus? Trivs du med Agnus? Med Agnus deehihi" Trivs du med Agnus Deeiii. Trivs du med Elohim? Trivs du med Elohim?for meg har erfaring med erkjennelse å gjøre. Gudserfaring for meg har med erkjennelse av Gud å gjøre. Gud er, og bekrefter det i mine erfaringer og tanker. Kanskje en a-ha-opplevelse på en måte. Vanskelig å beskrive. Men det må ikke være til egen fordel. Har du hatt en sånn opplevelse?Uten å gå for dypt inn i det personlige, så var min opplevelse sist noe jeg egentlig lo av. Min mor (god som hun er) sa at jeg må spørre Gud om råd - om hvilken vei jeg skulle ta. Dette var nærmere sagt et spørsmål om hva jeg skulle gjøre videre i livet, og hva jeg skulle gjøre med det. Spør Gud, sier Mor. Jeg tenkte: Hvorfor ikke bare spørre studieveileder Årstein? Jeg lo litt av det min mor sa. Det var liksom utenkelig for meg, jeg utelukket det. Jeg var veldig usikker på hvor veien skulle gå.Men så... Trommevirvel - fløy Herrens ånd inn i meg og viste meg veien:) Jeg fikk plutselig en åpenbaring av hva jeg skulle gjøre - studiemessig så vel som personlig. Og det var en erfaring som overrasket meg, og jeg mener, at jeg ble veiledet. Som Årstein sier, det er jo ikke noe bevis for at noe der ute eksisterer, men... Jeg var i villrede, og plutselig fikk jeg en visjon. Og hvis Gud er allmektig og god, da kan han vise oss veien, selv når vi ikke venter det. Og det var min (siste) erfaring. For meg, en ganske stor en.

Morten

12.02.2008 kl.15:13

Årstein Justnes' blogg: Et sted hvor man legger ut om sine personlige religiøse gudsopplevelser:)

Helene

12.02.2008 kl.17:18

Oj, det høres veldig fint ut :)

Jeg tror jeg skjønner hva du mener med erfaring. Spørsmålet mitt var kanskje en sammenligning av to ting hvor den ene har med kristendom å gjøre og den andre ikke. Fordi jeg mener at vi kan ha personlige erfaringer som ikke beviser noe som helst, men vi kan tro og så kan vi ha erfaringer, både personlig og ikke så personlig, som på en måte bekrefter Bibelens budskap. Hvis man er kristen så er det ikke noe skille på de to. Men det kan hende jeg er skikkelig på bærtur.

Årstein

12.02.2008 kl.18:58

For egen del merker jeg at genuinitet eller, for den del, sannhetsgehalt i forhold til religiøse erfaringer egentlig er ganske underordnet. For meg handler dette derfor ikke om "bevis", men mer om det å leve poetisk. Jeg tar takknemlig imot det fine og det grensesprengende som livet gir, og er ikke så nøye på om det skyldes tilfeldigheter, gud eller kong placebo.Hvordan i hugo skal jeg kunne skille? Og hvorfor er det så viktig? Til spørsmålet om de religiøse erfaringene er til egen fordel eller ikke, vil jeg svare at dette varierer. Men jeg må vel være så ærlig å si at hvis jeg ikke opplevde at de var til egen fordel, på ett eller annet nivå, ville jeg vel kanskje ikke opplevd dem som viktige. Nu? Ka?

Helene

12.02.2008 kl.19:22

Takk for svar på mine rare spørmål. Jeg er enig i begge deler, men bare til en viss grad :)

Morten

13.02.2008 kl.09:53

Selv om jeg er kristen, forventer jeg ikke slike opplevelser. Det har skjedd store ting i livet mitt - som jeg ikke har koblet med en gudsopplevelse. For jeg forventer det ikke. Selv om jeg er kristen. Jeg, som kristen, kobler ikke alle gode ting i livet mitt automatisk med Gud. Men når en slik opplevelse kommer over deg, så gjør jeg det. For det er hva som gjør opplevelsen så plutselig og god, og noe inni meg sier da at dette ikke er ditt verk, din tviler !

Helene

13.02.2008 kl.14:07

Sånn har jeg det også. Og ikke bare med ting som skjer uten at de kan forklares, men også med ting som ikke er så spesielle i og for seg, men som har en helt spesiell ånd over seg :) Jeg er ikke verdens mest jornære person, men blir egentlig mer sikker på det jeg tror på ved å steke vafler til kirkekaffe eller at noen tilgir meg når jeg har vært skikkelig dum og de fleste andre ville kastet meg på dør, enn å ha mystiske og sterke opplevelser, fordi jeg av en en eller annen merkelig grunn ofte glemmer de ganske fort. Hvis dette gir noen mening da.

Morten

13.02.2008 kl.17:30

Erfaring setter spor i meg som jeg aldri glemmer. Men følelsen går fort bort, som du sier, eller "glemmes" fort. For å få lengsel, som denne bloggen handler om, så tror jeg også det kan være mer trosoppbyggende å være en del av et miljø - hvis det er det du mener? Erfaring er ikke nødvendig for at jeg skal tro. Det er mer sannsynlig for meg at et miljø, livet mitt, gir meg lengsel mot Gud fremfor en erfaring.

Morten

13.02.2008 kl.17:59

Årstein, vi venter fortsatt i spenning på din kommentar her!

Årstein

13.02.2008 kl.18:29

Hm. Da jeg studerte teologi, ble det vektlagt at man ikke kunne bygge noe på erfaringer eller følelser. Man skulle bygge på Skriften (med stor S) og det den lærer om Kristus osv. Var man lutheraner kunne man også bygge på bekjennelsesskriftene. Flere av oss erfarte nok allerede i studietiden at selve fundamentet i teologien, Bibelen, ikke holdt mål som fundament for et liv. I et velvillig miljø, som en menighetskontekst jo er, kan man jo bevare en mytologi om at bibelen er ufeilbarlig eller så-godt-som-ufeilbarlig-på-det-som-virkelig-er-viktig, men for meg er et slikt ståsted rett og slett uærlig. (Og ikke bli såret nå, blogglesere, jeg sier ikke at dere som tror på bibelens ufeilbarlighet er uærlige. Jeg understreker bare at et slikt ståsted er uærlig for meg!) Dette siste er også erfaringsbasert. Det er en avgrunn mellom det jeg hører i kirken og det jeg erfarer når jeg forsker på Bibelen. Jeg ser jo at for den moderne forsker florerer det med feil i Bibelen, på de fleste nivåer. Spør jeg igjen: kan jeg bygge mitt liv på det bibelen forteller, må jeg svare nei. Spør jeg: kan jeg få et rikere liv gjennom å søke den guddom jeg mener å erfare og ved å bli inspirert av bibelens tekster, er svaret et rungende ja.

Helene

13.02.2008 kl.23:33

Ja, Morten, det er nok det jeg mener.Når det gjelder det du sier, Årstein, så hadde bibelen hadde tidligere veldig liten betydning for meg, men nå tenker jeg det samme om den som du skriver i din siste setning. Jeg synes det er veldig interessant med så forskjellige erfaringer.

Skriv en ny kommentar

hits