Når marginer blir noe helt annet enn marginale

Jeg har vært ute ett par timer med Julianne (2 år) nå. Hun er høyt og lavt, men er velsignet med en nevrotisk far som ser etter henne. Slik gikk i alle fall legenden inntil i dag morges.

En småbarnsfar er ofte i kryssild mellom sine barns og sin kones ønsker**. I morgentimene i dag hadde jeg en tekstmelding friskt i minne, som jeg fikk fra en kvinne jeg ha valgt å annonymisere (37 år, gift, et sted på Sørlandet) i går ettermiddag.

Hei Kjære

Gleder meg til du kommer hjem. I morgen skal vi vaske og klippe plenen
.

Da jeg var ute med Julianne i dag morges, følte jeg derfor litt på at jeg også burde få klipt plenen. Jeg gikk for å hente gresklipperen, og slapp følgelig Julianne ut av syne i ca. 30 sek.

Tilbake, ute av garasjen, ser jeg at Julianne er forsvunnet. Jeg løper så lett som en 88 kilo tung kropp kan løpe, og finner henne til min store fortvilelse i ferd med å krype inn under en bil som har motoren på, mens bilens eier setter seg inn på motsatt side. Jeg roper og hoister, og får dratt Julianne ut. Hadde jeg vært 10 sekunder seinere ute, hadde hun neppet vært i live nå.

Jeg klarer ikke å vende meg til alle disse små marginene i livet. Jeg hadde lenge et avslappet forhold til dem, fordi jeg følte at de alltid gikk min vei. Men slik var det ikke. Jeg har tre barn, men bare to som lever -- nettopp fordi marginene ikke var på vår siden en annen gang. Englevakter er gode å ha, men de jobber frilanse og melder aldri fra når de går fra vakt. Gud er nok god og ser både til liljene på marken og teller våre hodehår***, men noen pålitelig barnevakt har han aldri vært.

Eksemplet mitt er ikke så interessant, men fenomenet er det. Man får en slags følelse av "skal jeg gidde dette her?" Ikke at jeg lengter meg ut av livet, men hvor mye arbeid skal jeg legge i det  - det er jo så skjørt?

Hvordan takler man disse tingene? Tja, det er vel individuelt. Jeg går for lengre middager, fyldigere vin, dypere vennskap, og mer kjærlighet på snåsamaijnnsvis. Vi har livet og våre realsjoner til låns og må nyte og gripe de gode øyeblikkene, og ikke minst hente dem frem igjen og foredle dem. Dyrke minnene, pusse på dem, gjøre dem bedre. (Akkurat slik som ... eh ... evangelistene gjorde.) Livet er ikke først og fremst en perfekt konstruert komposisjon som vi skal strebe mot, en terroriserende flink og velfrisert skisse fra den platonske ideverden. Slike konstuksjoner forsterker jo bare våre nederlag. Nei, livet er blant annet gode enkeltøyeblikk - det får holde.

** Noen av oss søker administrative lederstillinger som en ren hevnakt. ;-)
*** Her har han mindre og mindre å gjøre i forhold til meg.

8 kommentarer

Cecilie

11.06.2007 kl.19:50

Nei, det er ikke godt å forstå seg på verken Gud eller livet. Det virker så tilfeldig. Heldigvis er Gud stor nok til å tåle både sinne og kritikk fra oss. Det var i hvert fall godt at du hadde sekundene på din side denne gangen, enten det var tilfeldig eller "Gudfeldig".

Du skriver utrolig bra, både om det som er morsomt og det som ikke er morsomt i det hele tatt. En fornøyelse å sette seg ned og lese bloggen din, selv om det var mye å "ta igjen", siden jeg ikke har vært innom siste uka:)

Årstein

11.06.2007 kl.20:43

Gode Cecilie

Takk for hyggelige ord. Det satte jeg pris på, o du mor for alt som kalles bloggere. Denne bloggen ble primært til fordi jeg underviste en greskklasse i vår, men også for å avlaste din manns innboks. 50 % av mailene jeg sender til Hans er egentlig ikke jobbrelaterte en plass. Går vi tilbake til tiden før jeg opprettet bloggen, vil jeg anslå prosenten til ca 80! :-)

sølve

30.11.2008 kl.13:49

Denne historien gjorde inntrykk på meg, og den gir meg en mulighet til å stille et spørsmål angående begrepet "anger". Begrepet blir viktig når vi i ettertid ser at ting burde vært annerledes, og jeg spør meg selv "Hvordan kunne jeg gjøre..."osv, men den samme greia kommer når andre gjør noe galt mot meg "hvordan kunne DE gjøre dette mot meg". Har vi noen gang grunn til å angre våre valg eller beskylde vår neste for å tatt en helt gal beslutning?Jeg tror ikke det i og med at vi hele tiden tar valg etter beste evne. "Beste evne" er bare av og til utrolig dårlig til å ta beslutninger med. Jeg tatt mange dårlige valg som har følger for mennesker rundt meg men kan jeg egentlig si noe annet enn at "jeg er lei for det som skjedde, men jeg kan ikke akkurat si at jeg angrer"(Dette høres fryktelig galt ut!).

Var det egentlig noen link mellom din historie og mitt spørsmål, jeg er ikke sikker på om ser det selv lenger? Spørmålet mitt er viktig for meg og jeg er villig til å fremstå som en dust for å få svar.

Årstein

02.12.2008 kl.21:19

Kjære SølveTakk for en utrolig interessant og stimulerende kommentar. Hvis vi gir rom for at det vil finnes noen unntak (av og til handler folk mot bedre vitende etc), er jeg faktisk veldig enig med deg. Fortiden er og blir aske fra et brent bål - og man kan ikke gjøre noe med den. Har man handlet ut fra beste vilje og evne, men likevel forårsaket verst tenkelige resultat, er det rett og slett lite man kan gjøre ved det. Man kan beklage, forsøke å gjøre godt igjen, men må, innen kort tid, slutte fred med angeren. Hvis den ikke vil forsvinner, kan man gjøre den til en venn - slik at man ikke lenger trenger å kjempe mot den.Inntil for 2-3 år siden hadde jeg så å si sort belte i anger. Jeg hadde utrolig vanskelig for å tilgi meg selv når jeg gjorde noe feil. Hos meg skyldtes nok dette i hovedsak dårlig selvtillit. Nå er jeg blitt bedre, faktisk så god at jeg ikke har belte lenger - men snarere rutete seler. ;-) For hva annet kan en stakkar gjøre enn å handle ut fra the best of his knowledge, og deretter respektere sitt valg og sin handling? Det jeg særlig lærer av det du skriver, er at jeg ønsker å se på min neste som en som handler ut fra "beste evne" inntil det motsatte er sannsynliggjort. Jeg har lest mye om det som kalles for "oppmerksomt nærvær" eller mindfulness i det siste, dette med å observere oppmerksomt - mennesker, handlinger, tanker uten å dømme dem. Det er noe veldig frigjørende i dette. (Og nå spør jeg om det jeg skriver om har noe med det du skrev å gjøre?) Fine bøker som er inne på oppmerksomt nærvær er Anna Kåvers bok "Å leve et liv, ikke vinne en krig", Åsa Nilsonnes bok "Hvem bestemmer i ditt liv?" og Yongey Mingur Rinpoches bok "The Joy of living". Den siste boka er rett og slett noe av det aller beste jeg har lest ever. (Og nå gjelder det å ikke ANGRE på at svaret mitt til deg ble noe ufokusert.)Årstein

sølve

03.12.2008 kl.00:04

Takk svaret!Det er godt å høre at det går an å bli bedre til å tilgi seg selv. Akkurat nå kan jeg også klare det, men det kommer tider da man ikke har vinden i ryggen og kanskje står i en helt umulig situasjon. Uansett så finner jeg mye trøst i å tenke at mange ting, både gode og dårlige, måtte gå slik de gikk siden jeg ikke hadde annet enn min, noe begrensede, "beste evne" til å vurdere med.Selv med min store mistenksomhet merker jeg mer ro for at mennesker rundt meg ikke nødvendigvis har vondt i sinne overfor meg. Tiltalte har iallefall litt mer å forsvare seg med. Jeg ble veldig glad for boktipsene, (og nå slutter alvoret) ikke minst klestipset:) Jeg visste faktisk ikke at rutete buskeseler var mer kledelig enn svart belte, det har faktisk vært så galt at jeg i flere år har tenkt helt motsatt. Tenke seg til... Forresten må jeg få takke for en mengde hysteriske beretninger her inne:)

sølve eggebø

05.01.2009 kl.22:00

Hei igjen, jeg er nødt til å slenge inn et nytt innspill som fortsettelse på svaret ditt. Det gjelder det du skriver om å handle mot bedre vitende. Er det ikke riktig å si at også evnen til å handle fornuftig, altså å ikke gjøre for mange dumme ting, bare fordi det føles riktig eller godt i øyeblikket, også er medfødt. Jeg slenger meg på sofaen selv om jeg vet at samfunnet hadde hatt mer nytte av at jeg gjorde frivillig arbeid i kirkens bymisjon; jeg er tydeligvis ikke født med en så stor oppofringsevne. Derimot har jeg for lenge siden forstått at jeg ikke skal rope noe stygt etter parkeringsvaktene, selv om jeg har veldig lyst. Men det skjer jo mye verre ting enn det rundt oss...Går det an å forklare hvordan noen kan begå de groveste overlagte handlinger mot andre uten å ta med at de var født med en svært dårlig evne til handle mot bedre vitende? Og enden på visa blir jo; kan noen egentlig klandres for sine handlinger eller er vi bare alle offer for oss selv og tilfeldighetene rundt oss, nærmest forhåndsprogrammerte til å handle slik vi ender med å gjøre i enhver situasjon i kommer opp i?

Årstein

06.01.2009 kl.17:53

Hei SølveLa meg svare slik: - Jeg har klokketro på den frie viljen - men det er helt klart begrenset hvor stort handlingsrom det enkelte mennesket har. Men likefullt er det viktig å holde fast på at de har et handlingsrom. - Et menneske er mer enn sine medfødte tilbøyeligheter. Vår hjerne er jo i konstant utvilkling. Forskning på buddhistiske munker har f eks vist at meditasjon på medfølelse endrer hjernen og faktisk også genererer mer medfølelse. - Du og jeg vet at de aller fleste mennesker ikke endrer seg. Det er et utrolig demotiverende faktum som jeg av pur stahet har valgt å bruke selvmotiverende: jeg vil ikke være som strømmen, som ikke endrer seg. Jeg vil være en som makter å endre seg. - Jeg synes du er blitt litt fatalistisk på dine voksne dager, Sølve. ;-) Hvis du vet at du burde bistå i Bymisjonen, synes jeg du skal gjøre det. Det er jo et fritt valg. Just do it! (Du vil jo trives der - de har flere utmerkede pianister!)- Jeg er enig med deg i at det generelt sett har liten hensikt å klandre folk. - Ved å legge inn dette punktet får jeg et sjette punkt. Det gjør responsen min litt mindre flink. ;-)Årstein

sølve eggebø

08.01.2009 kl.11:20

Hei Årstein!Først av alt: Takk for at du tar praten og for at du la til det sjette punktet, ingen liker jo "besserwizzere";-). Det er også mulig at responsen din er det som skal til for at jeg engasjerer meg i Bymisjonen.Det å forandre seg"nr.1": Det er mulig å forandre seg noe selv om det er litt av en jobb. Nå er jeg i den heldige situasjon at jeg kun har meg selv å tenke på og ikke en gang fulltidsjobb, og det gir også noe mer tid til slike sysler. Noen av dem som har fullt opp med jobb og familie finner muligens aldri roen som avler tanker i den retning. Det betyr ikke nødvendigvis at de har mindre livskvalitet enn meg. Jeg skjønner ikke at du oppå alt annet kan ta deg tid til denne bloggen, men jeg setter ualminnelig stor pris på at du gjør det:-). Jeg er ikke sikker på om jeg er så fatalistisk som det kan se ut til, men verdensbilde begynner å bli veldig dystert. Det er også mulig at vi misforstår hverandre litt men jeg syns det er veldig interessant å høre at du mener vi har et visst handlingsrom når vi tar valg. I nuet har jeg en følelse av at jeg har et fritt valg men i et lenger perspektiv tror jeg alle valgene mine hele tiden blir bestemt av en mengde variabler(alle tidligere erfaringer, genetiske preferanser, osv), la oss si en samling av uendelig mange ligninger og ukjente som skal løses og munner ut i en beslutning eller et valg. Dette får jeg ikke til å gå sammen med at jeg egentlig har et fritt valg. Dette høres kanskje så teoretisk ut at det liten praktisk betydning å diskutere det, men for meg er det en hjelp til å forsone meg med den lidelsen jeg ser rundt meg, og samtidig er det en hjelp for å forsone meg med hvorfor mitt eget liv er blitt som det er blitt. Angående å det å forandre seg "nr.2": Jeg jobber med det så hardt jeg kan, innenfor mine rammer, og jeg har erfart at innsats på det området har vært til stor berikelseJeg er blitt en skogsvandrer og der har jeg tid til å meditere. Kanskje medfølelse må være neste kapittel. Helt til slutt: Jeg regner med at skirvefeil der og her i tidligere innlegg er nok til å bevise at jeg heller ikke er så flink:-)

Skriv en ny kommentar

hits