Om å frasi seg morskap

Da jeg jobbet ved Ansgar Teologiske Høgskole, hadde vi et ganske fyldig og detaljert kakereglement. Ett av punktene som utløste kake, var "konstatering av farskap." Da Nina og jeg fikk vårt første barn, og jeg ifølge reglementet måtte stille med kake, fikk jeg de obligatoriske spørsmålene om høyde og vekt. Jeg svarte lydig og stolt: 51 cm og 3,2 kilo. Min gode kollega Odd Terje Døvik utbrøt kvikt og skremmende spontant: "Det er helt utrolig at en mann som er sånn en avviker på alle livets områder, kan få et så standard barn!"  Jeg gir ham selvsagt rett: Lettet har jeg konstatert at begge våre barn heldigvis har arvet sin mors skjønnhet.

Men til tross for at barna våre tilsynelatende er skapt i Guds og Ninas bilde, har jeg registert at det oppstår situasjoner hvor Nina har behov for å frasi seg morskapet, ja definere seg bort fra det. Av og til sier hun ting som:

- Kan du ta å irettesette *din* sønn?
- Hører du hva *din* sønn sier?
- Kan du snart se etter *din* datter - jeg har vært ute med henne i 2 timer nå!!

Vi snakker reduksjon i eiendomspronomenet fra flertall til entall; vi snakker om reduksjon fra to foreldre til én far. Men snakker vi jomfrufødsel - har hun glemt hva som gjorde at hun ble gravid? Husker hun ikke at jeg var gravøren? Mener hun at jeg alene har frembrakt mine barn?

Formularene ovenfor brukes alltid i situasjoner hvor barna er uspiselige og mitt engasjenment er lavt - eller høyt i noe annet. Det er likevel paradoksalt at de kan makte å gjøre meg til alenefar, om enn bare for en kortere periode?

2 kommentarer

Odd Terje Døvik

24.09.2008 kl.13:43

Jeg hadde glemt den kommentaren, men det var faktisk veldig godt sagt! Og resten av historien tør være kjent for flere av oss!

Årstein

24.09.2008 kl.20:10

Gode mann! Fantastisk å se navnet ditt igjen! Håper alt er inderlig vel med deg!

Skriv en ny kommentar

hits