Mannen - en hund (og en entusiast)

Det blir mye sosialt i påska. Når vi er sammen med venner som  er gift, er det veldig fascinerende å se hvordan kvinnene administrerer sine menn: 

"Kan du kutte opp kyllingen til suppen?" 
"Skifter du bleie på Isak?" 
"Setter du inn sjokoladekaken i ovnen?"
"Oi, der veltet søppeldunken, går du ut og setter den på plass igjen?"
"Oi, der kommer naboen med ved - går du ut og hjelper ham?"

Verken Nina eller jeg reagerer på disse skjulte imperativer i ønskemodusham (gresk optativ). Det virker liksom greitt og rimelig. Hadde mannen derimot utsatt sin hustru for en slik massiv informasjonsstrøm, hadde vi trolig tenkt at han var en manssjåvinist og misjonærstillingsentusiast. En anakronisme - full av disrespect for sin kone. Vi hadde neppe orket å gå sammen med et slikt par. Vi hadde takket høflig for både kyllingsuppe og sjokoladekake, men lukket døren hardt og endelig igjen. Man behandler da ikke kvinner slik?

Hva er dette? Hvorfor er det greitt at det er slik det er nå, men ikke omvendt? Jeg tror det har noe med at kvinnen er en kvinne, mens mannen er hund i manneham. Kvinner gjør mange ting helt naturlig. Setter ting på plass, rydder i det stille og i det skjulte. De henter ikke ære av mennesker og roser seg ikke på gatehjørnene. Nei, her vet i sannhet ikke den høyre hånd hva den venstre har satt på plass. En slik drift er ikke i en mann. Han kan til nød læres opp til å gjøre triks. Dette ble klart for meg i går. Kvinnen spurte sin mann: Kan du hente isen? Mannen reiste seg, men kom logrende tilbake og sa: "Hvor er isen?" "I fryseren din dust! Hvor ellers?" Det ble tydelig for meg at kvinnen spurte om et triks som mannen ikke hadde lært. Han kunne sikkert både åpne og spise is - men altså ikke hente. Mannen er som en hund. På befaling kan han kutte sin kylling, passe sine barn, hjelpe naboen med ved -- men kun som triks. Han vil aldri komme på dette selv.

Er dette likstilling i praksis? Matematisk tror jeg kanskje det er det. Jeg tror det ofte er et faktum at kvinner gjør mest hjemme og at menn tror de gjør mer enn de gjør. Derfor er egentlig slike tilrop fra kvinene på sin plass. Det er egentlig greitt at mannen av og til går rundt som et ambulerende utjevningsmandat.

Rørt ser jeg at mine venner gjør som sine koner befaler -- hvis de kan trikset vel og merke. Her klages det ikke, her sytes det ikke; det logres kun. Det kan godt være at vi er på sporet at kjærlighet her. Kjærlighetens fundament er at ens eget liv og ens egne behov ikke er viktigere enn andres, eller annerledes sagt: andre menneskers liv og andre menneskers behov er like viktige som mine egne. Jeg tror det er det mine mannlige venner/hunder har skjønt. Man kan jo komme i langfredagsstemning av mindre! :-)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits