Sleiphetsflertall/sleiphetspluralis - kategorien grammatikkene glemte?

Hørt om sleiphetspluralis? Ikke det nei. Det er en grammatisk kategori som mange bruker, men som jeg har opptaget. Dette gjør meg litt Columbus-aktig. Han oppdaget jo også noe som mange brukte ...

Flertall er ikke alltid så lett. Apostelgjerningenes forfatter, Lukas, svitsjer merkelig nok til "vi" hver gang han forteller om båtturer. Jeg tror dette er en forløper for sleiphetspluralis. Ville han ha fokus bort fra seg selv? Visste de alle at Lukas var en feigis på sjøen, en som spøy og bar seg med en gang han kom ut på havet? Eller var han umulig å få bort fra spilleautomatene? Hvem vet?

Sleiphetspluralis brukes enkelt sagt hvis man vil ha andre til å gjøre noe man likegodt kunne ha gjort selv. Min kone er en devil på å bruke denne - det er jeg også. Se nedenfor:

- Nina: "Vi bør hente Jacob på treningen nå." (Hun kunne gjort det selv, men ved å si "vi" legger hun et ansvar på meg. Hun setter på en måte bjella på ei anna ku -- meg. Og jeg er snill og henter. Det ville jo vært ektemannsfaglig utrolig svakt å svare tilbake: Det synes jeg du bør gjøre. Her er vi ved en nøkkel ved sleiphetsflertall; det lønner seg å være først ute med å bruke den.)
- Nina: "Vi bør skifte bleie på Julianne - hun har gått i flere timer nå med den gamle bleia." Hvilken dust svarer da: "Nina, det synes jeg du skal gjøre." Nei, med sammebitte tenner går jeg ned på badet og skifter bleie - bundet av ekteskapets sleipeste retoriske figur - sleiphetspluralis.
- Nina: "Vi må bli flinkere til å tømme søpla": (Skjult irettesettelse av meg. Det hun egentlig sier er: "Skjerpings, Årstein, du tømmer søpla altfor sjeldent!")

Selv bruker jeg sleiphetsflertall til å lure meg ut av min kones uttallige ambisjoner for vårt hus og vår hage. Nedenfor følger et eksempel som jeg har kalt: "Sleiphetspluralis strikes back!":

Nina: "I sommer bør vi lage en ny terasse foran huset." (Hun sier "vi", men vi vet begge at hun mener meg. Jeg er en snekker fra det indre og nederste av helvete. Beyond stink. En snekker ikke en gang en mor kan elske!) Etter tolv års ekteskap har jeg funnet ut at løsningen simpelthen er å svare med samme retoriske figur, sleiphetspluralis: "Ja, Nina, det bør vi." Med dette fremstår jeg som høflig, og oppmuntrer Nina i hennes oppussningsprosjekt. I mitt hjerte ber jeg imidlertid min skaper: "Herre, la henne glemme dette når juni kommer. Herre, la dette beger gå meg forbi. Måtte dette ikke vederfares meg." Min bønn pleier å bli hørt på dette. Vårt hus er en skam for vårt nabolag. Vår plen ville fått eihver ku til å sikle. Her må VI på Bamåsen bli flinkere! ;-)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits